På tide å skrive igjen her i bloggen nå ser jeg. Lenge siden sist, og tiden har vært innholdrik siden da. Det er rart i grunn, hvordan så mange ting faller på plass når man endelig finner den brikken som mangler i puslespillet en kaller livet sitt.

Siden sist så har jeg og min kjære fått med oss både Cat og Nonna i all sin prakt og sitt mangfold, noe som på mange måter bidro til å styrke vårt eget samhold og vår tilhørighet. Men, det aller største så langt hendte nok i helgen. Endelig var dagen her da vi skulle til The Mansion, en reise i oss selv og ikke minst; en reise til det som viste seg å være så mye mer enn det jeg hadde forestilt meg.

Turen dit ble litt lenger enn planlagt, grunnet en overivrig og ikke helt oppdatert hjelper i form av en innlånt GPS. Den ble etter ankomst avskjediget på grått papir, heretter kjører vi etter de anvisninger som gis om vi skal ut på ukjent terreng igjen hehe.

Ved ankomst ble vi som de først ankomne tatt vel i mot av det som må være et av de aller mest hjertevarme og inkluderende vertskap jeg har møtt på lenge. Til tross for at klokken viste sent på natt og de for kun få timer siden hadde sett forige gjester vel av gårde i tillegg til alt arbeid og alle forberedelser til nytt innrykk, fant tid til både samtale, god mat og drikke, også sent ute i de små natte-/morgentimer. Omvisninger til stedets fasiliteter og dungeons ble etterfulgt av enda mer sosialt samvær, før det ble tid for kvelden, dog med en liten prøvekjøring av div. inventar i en svært så innholdsrik kjeller ;-)

Etter å ha sovet godt, men kanskje ikke så lenge som vi strengt tatt kunne behøvd, våknet vi til vakkert vær, fuglesang i form av traners umiskjennelige gutturale hyl, og vissheten om at vi hadde en lang men fantastisk helg i møte. Frokost ble inntatt før det ble litt mer titting og også litt prat med vertskapet. Etterhvert kom det stadig flere, fra begge sider av grensen, noen vi hadde møtt tidligere men også mange nye. Her var det personer fra alle lag i samfunnet, med det til felles at vi var kommet "hjem".

Helgen viste seg å bli like innholdsrik og fylt av nytelse, glede og stolthet som jeg hadde sett for meg, og min kjære viste for både seg selv, meg og mange rundt henne, at hun er et unikum. Det å se henne skride frem med løftet hode og rak rygg (ikke bare pga korsett hehe), med collar godt plassert rundt halsen, gjør noe med en Herre og kjæreste. Det er ikke for ingenting jeg er så stolt som jeg er av denne vakre engel. Hun er i sannhet en fryd for hjerte, hjerne og sjel. Og, hun viste seg å våge og ville finne og også krysse sine egne grenser. Det som etterhvert bare fikk navnet "Frelseren"; en TO kg. tung flogger lagd av 3 kvm. skinn, ble begges favoritt, uten at jeg er HELT sikker på hvem av oss den falt mest i smak hos hehe. Uten å mukke og med hevet hode tok hun i mot 80 slag av denne mastodont av en flogger, og bega seg ut på en tur med en herlig romferge på sin tur ut i sub-space. Lyden og synet av hennes ferd, var verdt hver eneste svettedråpe som ble felt under nettopp den sessionen.